Brunost!

Jeg satt ved lunchbordet i dag og ante fred og ingen fare. Det virket som en helt vanlig dag. Antonio klarte (nesten) å åpne melkekartogen i dag faktisk, det har vært komisk å se på hans utallige varianter av å åpne melkekartongen sin de siste ukene. Anyways, jeg åpnet lunchboksen min. En sånn fancy liten kjølebag på en måte med en ispakke for å holde maten kald. Jeg fant et rundstykke i boksen. Uten pålegg? Jeg åpnet en av de flere små plastikboksene som også lå i lunchboksen min. Og der fant jeg flere skiver med BRUNOST! Jeg viste jeg ikke burde tatt med brunost til Amerika når jeg selv misliker det så sterkt, men jeg tenkte det var en typisk norsk ting, så jeg ga en i gave til familien. De måtte jo ha noe å prøve ostehøvelen på! De har spist en del av den (sa til og med at den var god) og jeg hadde glemt den helt bort, helt til i dag. Huff, det var første gang jeg har spist brunost på veldig lenge. Jeg ga opp etter en bit og sendte osteskivene rundt på lunchbordet. Jentene var skeptiske til å prøve og likte det ikke da de først prøvde. Ho ene sa den var grei, spiselig. Guttene, som var Antonio og Ricardo i dag, sa bare at den smakte spesielt og hadde ikke såå mye i mot den. Jeg hadde neste time sammen med ei av jentene ved lunchbordet. I slutten av timen sa ho at ho fortsatt hadde smaken av den osten i munn, fulgt av en grimase. Haha. Brunost slo ikke ann blandt ungdom her.